Et annet poeng: Sidene, informasjonen og funksjonaliteten et stykke ned i strukturen er gjerne det viktigste for brukeren. Selv endestasjonen. Vi kaller det kjernesider. Ironisk nok bruker vi ofte mye mer tid på forside og navigasjon frem mot målet, enn selve målet – kjernesiden.

iallenkelhet.no vs nettskriving.no: Etter at vi var så heldige å få Ove Dalen ombord, sitter vi med to blogger. Siden dette handlet om innhold, la jeg det ut begge steder. Var det #fail?:)

Har du ideer om hvordan de to bloggene bør spille sammen? I så fall setter vi stor pris på innspill.

Om ein ikkje har ressursar til å vedlikehalde delar av innhaldet og om det i tillegg ikkje er nokon som har ansvar for det, så må det vekk.

Ironisk nok ligg innlegget også her: http://nettskriving.no/-/bulletin/show/509229_vi-drukner-i-innhold (mogeleg finurleg krysspublisering eg ikkje har fått med meg)

Mitt råd er: Reformuler konseptet til nettstedet. Fokuser mye mindre på nyheter, og mye mer på nytte. Da vil dere lykkes;)

Eksempler på nettsteder som fokuserer mer på nytte enn nyheter:

http://www.spk.no
http://www.akershus.no
http://trondheim.kommune.no

Ellers deler jeg ikke din teknologioptimisme ang metadata osv.

Historien vil dømme oss. Kan hende jeg tar feil. Men jeg tror ikke det. Fortsetter som sagt gjerne debatten live:)

@Andreas Enig. Men er det ikke sammenheng mellom mye innhold og utdatert innhold? Min diagnose er at vi har for mye innhold til at vi klarer å holde det oppdatert.

Tror vi ennå ikke har forstått nettinnhold. I motsetning til papir lever innholdet vi publiserer i cyberspace potensielt i evig tid. Det spøker i søkeresultater, linker og menyer. Derfor må vi holde det oppdatert.

Andreas

Argumenta mine om offentleg sektor og rettar og plikter meiner eg dei viktigaste – diskusjonen starta trass alt innafor ramma av offentlege nettstader. Eg trur offentleg sektor med tida blir pressa til å redusera fleirkanals-tilbodet og stola meir og meir på nettet. Difor kan dei ikkje vera selektive med kva som finst der. Men dei kan sjølvsagt vera selektive med kvaliteten, og eg er ikkje talsmann for dårleg kvalitet. Men det meiner eg er ein annan diskusjon.

I diskusjonen om nettet som i praksis har uendeleg lagringskapasitet, vil eg nemna David Weinberger og hans tre ordenar for organisering av informasjon:

1. orden er den fysiske ordninga, tingen sjølv. Her er det berre ein mulegheit – du kan plassera ein fysisk ting berre ein plass

2. orden innfører metadata som tilleggsorganisering. Då skil me organiseringsprinsippet frå den fysiske organiseringa og oppnår også større kapasitet (jfr. kartotekkort i biblioteka), men framleis er det fysiske avgrensingar

3. orden er informasjon på nettet og i praksis uendeleg lagringsplass. Her smeltar metadata og data saman igjen slik at alle data i prinsippet også blir metadata (søkemotorar er det beste eksempelet).

Eg meiner tenkinga til Eirik og Are er for opphengt i den fysiske verda sine avgrensingar.

Ein kommentar til postliste-eksempelet: Det kan vera gode grunnar (personvern) til å ikkje gjera dette innhaldet så tilgengeleg som anna innhald, men det let eg liggja her. Frå eit gjenfinningssynspunkt ser eg ingen grunn til å skjula postlistene eller la dei operera i eit eige system. Dersom innhaldet i postlister blir kategorisert som postliste el. liknande, vil det vera enkelt å filtrera ut ved søk. Og om det blir gjort med annan informasjon også på ein god måte, la oss seia v.hj. av emnekart, er ein kommen langt i å gjera informasjon lettare tilgjengeleg.

Det siste punktet fører meg inn på eit anna ankepunkt: Eg meiner informasjonsarkitektar tek altfor lett på den viktige jobben med informasjonsstruktur og at mykje av elendigheita rundt om også er eit resultat av dårleg IA.
Ja, det var i grunnen godt å få sagt det

La oss ta den parkeringsordninga for funksjonhemma som du nevner. Faktum i kommune-Norge i dag er at slik informasjon gjerne foreligg på eit eller fleire av desse formata:
* som generelt, uleseleg svada fra nasjonalt tjenestekatalog, presentert ute av kontekst og i praksis ubrukeleg for målgruppa
* som utdaterte nyheiter publisert i 2001, dvs for to reguleringsplanar sidan
* som politiske diskusjonar i gamle PDF-møteprotokollar
* som duplisert informasjon på tvers 10 bydelar med *svært* ulik kvalitet

Uansett kva versjon av desse dokumentene ein funksjonshemma innbyggar måtte slumpe over, er sannsynligheita svært stor for at informasjonen er utdatert, feil eller berre rett og slett ubrukeleg.

Verdas beste søkemotor hjelper dessverre ingen ting hvis innhaldet suger. Og det gjer det diverre alt for ofte, fordi folk lever under vrangforestillinga om at det er gratis å publisere og lagre informasjon.

Det er *ikkje* gratis å utvikle, publisere, vedlikehalde og oppdatere kvalitetsinformasjon.

PS! Alltid hyggeleg å diskutere med deg, Svein, men her tar du nok feil. Men du skal ha takk for debatt-utspelet

Informasjonsplikt og offentlighetsloven, ja vel. Men dette er ikke det samme som informasjonstvang. Er det fornuftig å presse på brukerne informasjon de overhodet ikke er interessert i?

Eller, er det mulig? En forutsetning for å kunne kommunisere effektivt på nett er å forstå dets egenart som pull-medium. Brukerne kommer inn på nettstedet for å utføre en konkret oppgave. Det er svært vanskelig, nærmest umulig, å få oppmerksomhet rundt annen informasjon. Alt annet er støy.

Det betyr ikke at offentlig sektor skal holde tilbake informasjon. Men må absolutt alt ligge på nettstedet? Bryter vi informasjonsplikten ved å henvise noen brukere til telefon? For hver eneste artikkel du publiserer, blir alt vanskeligere å finne. Både gjennom søk og navigasjon. Når vi pøser på med informasjon med lav eller ingen interesse, blir den viktige informasjonen, de viktigste bruksoppgavene, begravd. Du prøver å tilfredsstille alle, men ender opp med ikke å tilfredsstille noen. Slik lager du et unyttig nettsted. Slik genererer du enda flere telefoner.

Hvem bestemmer hva som er de viktigste bruksoppgavene. En webmaster? Nei. Ordføreren? Neppe. Brukerne av nettstedet? Ja, hvem ellers? Vi bruker denne metodikken:

http://www.customercarewords.com/how-it-works.html

Jeg tror på den lange halen. Men Chris Anderson utformet teorien etter studier av produktnettsteder som Amazon og iTunes. Disse nettstedene kan tjene penger på lavvolumprodukter, fordi:

”Inventory storage and distribution costs are insignificant.”

Det koster iTunes marginalt å legge til et ekstra album. Selger albumet 20 eksemplarer til 10 dollar i året, er fortjenesten 200 dollar. Med veldig mange lavvolumprodukter i porteføljen blir fortjenesten i sum pen. Det er dette Anderson sikter til når han skriver ”why the future of business is selling less of more”.

Ser du et problem med å overføre denne teorien til innhold? Er oppbevaring av innhold gratis? Nei, oppbevaring av innhold er svinedyrt. Det skal oppdateres, foredles og pleies hver dag. Innhold er ferskvare. The Beatles er The Beatles. Hamsun er Hamsun. I dag og om 10 år.

Tror du en kommune har ressurser til å pleie 10.000 sider? Jeg tviler. Min erfaring tilsier at innholdet råtner på rot. Resultatet er utdatert informasjon som i verste fall kan villede brukerne til å ta valg på feil grunnlag.

Hvis du har ressursene, er det god økonomi? Nei, det er det ofte betydelig mer kostnadseffektivt å tilby lavvolumsinformasjon over telefonen enn å vedlikeholde 10.000 sider som svært sjelden blir etterspurt.

Et annet aspekt ved den lange halen er at tilgangen får du gjennom søk (og ulike filtre). Det er signifikant enklere å bruke søk når vi er ute etter konkrete produkter enn når vi jakter på mer abstrakt informasjon. Det siste har ikke nødvendigvis en entydig betegnelse. Derfor ser vi at brukerne foretrekker navigasjon fremfor søk.

Som Eric Schaffer sier: ”although search engines may become more usable, it is highly unlikely that they will become the primary means of navigation”. Mer her: http://www.humanfactors.com/downloads/jan05.asp

Mens vi snakker om søk: Hva er hemmeligheten bak suksessen til Google? Page rank, ikke sant? Når et nettsted A linker til nettsted B tolkes dette som en stemme på nettsted B. Slik klarer Google å løfte frem det mest relevante innholdet. Denne stemmegivningen kan ikke realiseres på et internt nettstedssøk. En av forklaringene på at nettstedssøk fungerer dårlig.

Til slutt noen få ord om utdatert informasjon og generisk lavvoluminnhold (som for eksempel postjournal). Ha det gjerne på nettstedet, men flytt det ut av den bærende informasjonsarkitekturen og gjør det usynlig for søk – både fra nettstedssøket og eksterne søkemotorer. La brukerne finne det gjennom en egen søkefunksjon. Den vil neppe bli mye brukt, men greit nok. Noen kan jo i teorien være interessert …

Vi fortsetter live, Svein. Trondheim kommune undersøker muligheten for at vi kan paneldebattere på nyåret. Gleder meg:)